Så godt som alle i Norge er enige i at religionsfriheten
skal ha en grense. Et grovt eksempel er IS. De bruker sin religion som
begrunnelse for avskyelige og brutale handlinger, og de vil opprette en
Islamisk stat, og dreper de som har en annen oppfattelse. Man kan ikke
unnslippe Norsk lov dersom man dreper et menneske, og prøver å si at ens
religion krevde det. Da blir man straffet. Det er heller ikke tillatt å slå
sine barn, selv om ens religiøse overbevisning skulle kreve det. Kort
oppsummert virker det som om det foreligger en allmenn oppfatning om at
religionsfriheten er begrenset til at man ikke skader andre.
Kirkemøtet vedtok for en stund siden å ikke åpne for
likekjønnede eksteskap i den norske kirke. Etter mange års fremskritt mot likestilling
for homofile, opplevde jeg dette som en stagnering. I etterkant har
homodebatten kommet tilbake for fullt. Jeg har hørt mange som mener at det er
synd og/eller paradoksalt at en så liten sak skal være det viktigste når folk
skal stemme til kirkevalget til høsten.
Jeg mener disse tar feil. Vi har
sjelden hatt en viktigere sak.
Den norske kirke, i likhet med flere andre religiøse
foreninger og institusjoner, har i dag dispensasjon for å bryte det som ellers
er gjeldende regler i norsk arbeidsmiljølov. Man kan nekte å ansette mennesker på bakgrunn av seksuell orientering.
Begrunnelsen for dette er religionsfrihet.
Deler av den norske kirke, samt organisasjoner som Norsk
Luthersk Misjonssamband, og tilhørende skoler, har altså rett til å nekte
homofile mennesker å bli lærere eller prester, hvis de skulle velge å ville ha
et kjærlighetsforhold. Dette er like godt begrunnet som om de skulle ha sagt at
de ikke ville ansette mennesker med en annen hudfarge, eller mennesker over 190
cm, hvis de skulle ville være så kravstore at de ikke ville gå med på å gi opp
muligheten til å ha et parforhold med en annen person.
Jo mer jeg tenker på
det, jo mer går det opp for meg hvor absurd tillatelsen til denne diskrimineringen
er. Man tar en attributt ved et menneske, som er bevist at de selv ikke har
valgt, og sier at de ikke skal ha lov til å jobbe der, hvis de også vil ha et
parforhold. Andre derimot har full rett til dette.
Begrunnelsen for å sile ut
homofile som gruppe, er akkurat like godt, eller dårlig begrunnet, som hvis
andre religiøse grupperinger hadde valgt å gjøre det på bakgrunn av hudfarge,
høyde, eller andre attributter mennesker ikke bestemmer over, eller kan gjøre
noe med. Faktisk skulle jeg mene at det er lettere, og mindre skadelig, å prøve
å forandre hudfarge, eller å nedjustere høyden sin, enn å skulle «kurere»
homofili. Hadde vi akseptert dersom noen startet en ny religion som mente at kun lyshudede europerere kunne være ansatt som lærere hvis de var gift?
Tilbake til religionsfrihet. Kan man akseptere denne utsilingen av homofile? Da vil jeg stille spørsmålet; er det
skadelig for andre?
Jeg har selv oppvokst i et relativt liberalt kristent miljø,
i Larvik kommune. Der var homofili et ikke-tema. Ingen snakket om det, verken
positivt eller negativt. I kirken ellers var det en temmelig negativ holdning,
men en enkelt biskop tok oss i forsvar. Jeg har i ettertid fått flere gode
homofile venner som har vokst opp i ulike deler av landet, og i ulike kristne
miljøer. Faktum er at mange av oss har vært utsatt for omsorgssvikt, tilfeldig eller systematisk. Noen mer alvorlig enn andre. Rose-Marie Köhn har trolig reddet
mange liv.
Den norske kirkes holdning overfor homofile har historisk
vist at man kan bli utsatt for enorme sosiale sanksjoner både lokalt og fra
sentrale makter. Utstøtning og sjikane har vært utøvet, til stor belastning.
Omvendelsesterapi har skadet unge og voksne for livet. Mange har blitt presset
inn i parforhold med en av motsatt kjønn, til tross for at de ikke trives i
det. Det kan direkte sammenlignes med å trues til å bli tvangsgiftet med en man
ikke vil giftes med. De fleste punkter har blitt bedre med tiden, men det
finnes fortsatt konsekvenser for de som tør å ønske seg et parforhold, i enkelte
miljøer. Og jeg snakker om allment aksepterte, og forventede sanksjoner. Og det finnes fortsatt mange barn som vet at de er homofile, men som
er for redde til å fortelle det til noen.
En venn av meg fra Rogaland og NLM
har blitt nektet å ta med kjæresten sin hjem. Den eneste grunnen er at de begge
er menn. Han fikk heller ikke lenger lov til å synge ved møter, som han hadde gjort tidligere. En annen
venn av meg fra sørlandet, betrodde seg til en sjelesørger på Skjærgårdsgospel.
Han fikk beskjed om at dette kanskje var noe han bare skulle holde hemmelig, og
ikke trengte å snakke om mere. Selv har jeg satt som elevrepresentant i styret
ved Sagavoll folkehøgskole, og hørt en opphetet debatt rund «verdidokumentet»
hvor det var diskusjon om homofile var skikket til å være lærer ved skolen.
Dette inkluderte fag som idrett, dans, musikk og friluftsliv. Krefter fra NLM
var meget bestemte på at mennesker som meg var nødt til å velge mellom å kunne
ha et parforhold, eller det å være lærer. Jeg vil dog få si at Sagavoll
folkehøgskole var en skole som hadde plass til alle. Det var mitt beste år
noensinne, men det var ikke takket være styremedlemmene fra NLM. Heldigvvis var det også sterke støttende argumenter i styret. Ingen av dem visste at jeg var homofil.
Det å kunne få være i et parforhold, eller i det minste å
drømme om å finne en partner å bli gammel sammen med, er for veldig mange noe
av det aller viktigste i livet. Når man i en alder av 11 år er overbevist om at
det aldri kommer til å skje, kan man miste gleden med
livet. Det gjorde jeg. Kirkens holdning til at dette var feil, mangel på rollemodeller, og sanksjonene mot de som stod
fram var grunnen til en syv år lang depresjon i min barndom. Mine foreldre
snakket aldri om homofili. De visste ikke bedre, og kan ikke klandres for det.
De har også gjort grundig opp for seg i ettertid, men kvaliteten av min barndom er for alltid betydelig redusert, på grunn av konservative kristne. Jeg håper at denne teksten kan bidra til at andre foreldre kan ha et bedre informasjonsgrunnlag.
Selv små sanksjoner mot de som er homofile, og vil oppleve det å ha en partner i livet, skader både barn og voksne. Foreldre som nekter sine homofile barn
å ha med sine kjærester hjem, er skyldige i omsorgssvikt. Disse barna er etter
alt å dømme voksne hvis de har turt å bryte med familien, men små gryter har
også ører, og andre barn i nærmiljøet får vite hvilke sanksjoner som venter
dem, hvis de skulle gjøre det samme. Paradoksalt nok bruker disse foreldrene
argumentet om barns beste, når de argumenterer for hvorfor homofile ikke skal
få være foreldre. Deres egne holdninger og handlinger er grovt skadelige for
anslagsvis 3-5% av barna som hører på hva de sier, og jeg mener med min sterkeste overbevisning at disse menneskene er uegnet som foreldre. Mine samtaler med andre,
undersøkelser og opplevelser, har fortalt meg at homofile barn tar like mye skade av å vokse opp i sånne miljøer, som om de skulle blitt slått. Det har vi konstanter at ikke er lov, selv med religionsfrihet
som begrunnelse. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at vi ikke er enige om skadevirkningene her. Dette krever en debatt.
Biskoper som nekter å ordinere prester er med på å legitimere
sanksjoner mot homofile. Det er dypt bekymringsverdig at den norske kirke har
tillatelse til å bryte norsk arbeidsmiljølov. Lovene er der for en grunn.
Religionsfrihet er ikke et godt nok argument i dette tilfellet. Det skader
mennesker, og går derfor langt utover hva vi som samfunn kan tillate at andre
mennesker gjør i religionsfrihetens navn.
Hva kan vi så tillate i religionsfrihetens navn?
Mennesker står fritt til å selv velge om de mener at sølibat
er det riktige for dem. Dette gjelder for alle, også for de som er homofile, og har en
religiøs overbevisning om at de ikke skal inngå et forhold med en av samme
kjønn. Man kan også fortelle andre at det er ens overbevisning. Men vi kan ikke
tillate at skoler, institusjoner eller foreldre skaper frykt hos barn. Vi kan
ikke tillate at det skapes mindreverdighetskomplekser til de som ikke er enige.
Vi kan ikke akseptere at det utføres sanksjoner, eller at noen utestenges som
gymlærer fordi de er gift med «feil» person. Vi kan ikke akseptere at
religionsfriheten er til skade for andre, og spesielt ikke ovenfor barn.
Jeg vil oppfordre alle motstandere av homofile rettigheter
til å snu. Jeg er dypt bekymret for at deres holdninger er skadelige for både
barn og voksne. Hvis dere ikke vil, vil jeg be dere om å gå grundig gjennom
grunnlaget for deres overbevisning, og å være oppmerksomme på det store
ansvaret dere har ovenfor de homofile barna i deres nærmiljø. De finnes.
Jeg vil også oppfordre alle til å stemme på mennesker som
vil gjennomføre full likestilling i den Norske Kirke. Jeg sier nei til en kirke
som har behov for dispensasjon til å diskriminere. Jeg sier ja til en kirke som
inkluderer alle, og som gir et tydelig signal til både barn, voksne og gamle,
at et kjærlighetsforhold mellom to jevnbyrdige og samtykkende parter, aldri er
annet enn verdifult, vakkert og godt, uavhengig av kjønn, hudfarge, ringefingerlengde
eller høyde.
Ikke undervurder betydningen av denne enkeltsaken i dette
valget.
